Som nevnt i del 1 handler disse bloggene om at alle mennesker har tre intelligenser som er knyttet til følelser, fornuft og kropp. Disse intelligensene gjør at vi foretar valg basert på hva vi følelsene forteller oss, hva fornuften forteller oss, eller hva kroppen (magen) forteller oss hva vi må gjøre. Altså føle (hjerte), tenke (hode) og handle (kropp/mage). Alle er født med disse tre intelligensene, men fra 2 -3 års alderen utvikles ikke disse i like stor grad. En av intelligensene blir vår ryggmargsrefleks og vår ”motorvei” og den blir styrende for alle valg vi tar i livet. Hvilken intelligens dette blir bestemmes av arv og miljø og er ikke noe vi velger selv. Den andre intelligensen bruker vi når vi ikke kommer i mål med å bruke vår hoved intelligens alene. Denne intelligensen har vi relativt lett tilgang til på tross av at den ikke er vårt ”førstevalg”. Den siste intelligensen har vi imidlertid mistet en bevisst tilgang til. Den lever i oss i beste velgående, men vi klarer ikke med vår bevissthet å forstå hva den forsøker å formidle til oss. Det er akkurat som den har ”hjemme alene fest” uten at vi stikker innom for å sjekke hvordan det går. Vi lever helt ok med dette så lenge vi har det relativt bra, og ikke kommer i kontakt med indre vanskeligheter, konflikter, stress eller uro. Vi er skapt til å kunne løse og utvikle oss gjennom vanskeligheter men når vi bare bruker 2/3 av vår intelligens og ressurser blir tilgangen til den dypere sannhet om oss selv begrenset. Vi er utstyrt med evnen til å utvikle den blinde intelligensen fra et ubevisst nivå til et bevisst nivå. Vi må bare starte med å finne den igjen.
Denne teksten skal handle om de av oss som har følelsene som sin ”blinde” intelligens.
Noen mennesker er sterkt knyttet til hva fornuften forteller dem. De orienterer seg ut fra hva deres bevissthet, det rasjonelle sier er det riktig. De er analytikere og gode til å vurdere risiko. Fordi de har som ryggmargsrefleks å vurdere farer kan de ha problemer med å få bevisstheten/tankene til å falle til ro. Dette medfører også til atde får en begrenset kontakt med sin dypere bevissthet gjennom følelser og kroppsintelligens. I Enneagrammet representerer de mønster 5, 6 og 7.
Andre mennesker er sterkt knyttet til hva kroppen forteller dem. De forsøker å bruker sin vilje til å påvirke verden uten selv å miste kontrollen. De er selvbestemmende som vil si at de har en ryggmargsrefleks av motstand, eller opposisjon hvis andre forsøker å bestemme over dem. For eksempel ved å fortelle dem hva de skal gjøre, eller ikke gjøre, eller hvis noen forsøker å foreta valg på deres vegne uten at de selv har en direkte påvirkning. De har en sterk plikt og/ eller ansvarsfølelse kombinert med et behov for å handle, og de kan ha problemer med å motstå trangen til å handle hvis de blir engasjerte.
Siden kroppsintelligensen er handlingsintelligensen innebærer den også handlingslammelse, eller handlingsmotstand i forhold til å gjøre det vi mener vi bør gjøre. Noen bruker begrepet å prokrastinere som betyr å utsette ting. I Enneagrammet representerer de i mønstrene 8, 9 og 1.
De som har den rasjonelle intelligensen i kombinasjon med handlingsintelligensen vil ubevisst bruke mye energi på å neglisjere følelsene sine. De kan oppleve følelser som et unødig hinder – noe som forstyrrer den rasjonelle løsningen. De har en ubevisst oppfatning av at følelser kan man ikke stole på, og/eller at det vil få dem til å fremstå som svake.
Solfrid (55) kom til meg fordi hun trengte veiledning og var samtidig opptatt av Enneagrammet. Hun var helt sikker på at hun var et ”hodemenneske” fordi hun elsket å lese og å gå dypt inn i teoretiske emner. Det viste seg raskt at hun ikke var et hodemenneske men et magemenneske. Hun var en 9er som bedøvde sitt indre selv med å lese. Hun brukte mye av den første tiden til å komme hjem i kroppen og å forstå at hode var hennes nr.2 intelligens. Jeg forsøkte hele tiden å få henne til å identifisere de følelsesmessige aspektene i de utfordringene hun hadde. En dag sa hun både oppgitt og irritert. ”Ja, ja – jeg har jo en masse følelser,men dem kan jeg jo ikke lytte til”.
Vi reagerte begge med forbauselse og hun ble helt stille. Med fornuften både visste og forsto hun at følelser har betydning, men plutselig forsto hun hvordan hun behandlet dem. Hun fortalte om et barndomshjem hvor følelser var noe man kontrollerte og ikke viste i tid og utider. Følelser ble sett på som svakhet og hun lærte å kontrollere følelsene gjennom å stenge dem ute, eller å undertrykke dem.
Thomas (50) var forsker og jeg hadde ham somkollega da jeg for mange år siden jobbet som lærer ved sykepleierutdanningen. I et møte som omhandlet undervisningsplikt og tilstedeværelse argumenterte han hardt for størst mulig tid til forskning og frihet til å velge hvor tilgjengelig han skulle være for studentene. Han fikk ikke gehør for sine synspunkter og plutselig reiste han seg, ble fryktelig sint samtidig som han begynte å gråte. Dette var en høyst overraskende reaksjon som vi aldri hadde sett fra han tidligere. Etter noen minutter i sinne og gråt satte han seg plutselig ned og alt var over. Han var sitt gamle jeg igjen – rasjonell og saklig. Da noen av oss påpekte hvorfor han hadde reagert så sterkt, så han på oss som han ikke forsto hva vi mente. Han var nok klar over at han hadde hatt et emosjonelt utbrudd, men det var helt åpenbart at han ikke selv forsto hvor det kom fra og hvordan det hadde oppstått. Han var like overrasket som oss og mestringsstrategien var å late som ingenting og å unngå å forholde seg til det.
Noen mennesker gjør alt hva de kan for å unngå å kjenne på sin indre smerte. Dette er i utgangspunktet en ubevisst prosess, men jo eldre man blir vil mange også forstå dette på et bevisst plan. Smerten kan være ubearbeidet traume eller en sorg, eller bare helt vanlig levd liv som inneholder både skuffelser, sorg og vanskeligheter. Som barn fikk de en forståelse av at de ikke ville være i stand til å takle sin indre smerte og de utviklet strategierfor å unngå å håndtere sin indre smerte, angst og uro. De ”trakk seg tilbake til hodet” og begynte planlegger sine liv slik at det skulle gi mest mulig glede og minst mulig smerte. Dette medførte at de fikk vanskeligheter med å takle følelsesmessige utfordringer, både hos seg selv og andre. Andre kan merke dette ved at de snor seg unna, flåser eller bytter tema når tunge tema bringes på bane.
Andre igjen tenker at følelser ikke er objektive og alt for diffuse.Følelser kan ikke verifiseres og ikke bevises eller motbevises. Hvis de kjenner på glede, sinne eller sjalusi tenker de ubevisst at de mister sin objektivitet. De liker å ha en objektiv distanse til verden, og ved å kjenne på egne følelser klarer de ikke å opprettholde denne distansen. Når noen henvender seg til dem med sine følelser,kan de ha en tendens til å svare med å ”spille død”.
Knut var en mann i slutten av 40 årene som jeg hadde på kurs. Han fortalte at lokalsamfunnet han bodde i en dag ble rammet en dramatisk ulykke. Det hadde gått et ras og det var omkomne i raset. Han var på stedet og tok raskt ledelsen i hjelpearbeidet inntil nødetatene kom. Etterpå fikk han svært gode tilbakemeldinger om at han hadde gjort alle de riktige tingene og prioritert skadene i riktig rekkefølge. Dagen etter samlet bygda seg i den lokale kirka for å bearbeide hendelsen og for å sørge sammen. Så snart han var kommet inn i kirken kjente han at han ikke klarte å være der. Da han kom dit merket han umiddelbart at han ikke lenger kunne forholde seg like objektivt og rasjonelt som han hadde vært dagen før. Han taklet ikke følelsene som presset på, snudde i døra og gikk hjem.
Andre igjen forbinder følelser med svakhet, og unngår å kjenne på følelser for ikke å fremstå som svake. Noen av disse fikk tidlig en forståelse av at følelser var tegn på svakhet og i deres verden lønnet det seg ikke å vise svakhet. Mange av disse overkompenserer dermed ved å være tøffe og harde.
Jeg har tidligere skrevet om mennesker som er i overkant pliktstyrte. Mange av disse tenker at de ikke kan ikke la følelser komme i veien for det de mener er rett. ”Ja, det kan gjøre vondt men det som er RIKTIG er viktigere”. De må forsake følelsene sine for det som etter deres oppfatning er det riktige.
En annen måte å ikke forholde seg til all den eksistensielle informasjonen som følelsene gir er å bedøve følelsene. Dette kan man gjøre med mange ulike virkemidler som f.eks mat, alkohol, TV, filmer, lesing, jobb eller aktiviteter. Andre bedøver ubevisst seg selv og følelsene sine gjennom relasjon til andre. Vi sier at de fusjonerer seg med andre og forbruker andres agenda for å slippe å ta stilling til hva de dypest sett mener og føler.
Dette klarer de bare i en viss grad fordi deres underbevissthet ikke går med på å la seg utslette gjennom bedøvelse. Andre mennesker merker dette som en passiv – aggressivitet fra deres side, men selv er de ofte ikke klar over dette.
Mannen min heter Fredrik og de første årene vi var sammen kunne dette scenariet ofte utspille seg ved middagsbordet: Dagen i forveien hadde jeg spurt ”hva skal vi til middag i morgen?” Svært ofte svarte han enten ”det er det samme for meg” – ”hva har du lyst på” eller bare ”vet ikke”. ”Ok – da fikser jeg noe” var mitt svar til han. Dagen etter ved middagsbordet oppstår det en forknytt holdning fra hans kant. Han ser på maten – skjønner akkurat da at dette ikke var noe han hadde lyst på. Han ”skjønner” at han ikke kan kritisere valget og blir passiv – aggressiv. Han har motstand mot maten men sier ingenting. Han tror ikke at jeg merker det fordi han sier jo ingenting, men det er helt opplagt for meg at dette ikke var en ”innertier”.