Er du av de menneskene som ofte er opptatt av hva som er rett og galt og som irriterer deg over hvorfor andre ikke bare kan gjøre de rette tingene? Hvorfor kan ikke folk skille litt mer mellom hva som er rett og galt og hvorfor er det bare du som hele tiden må påpeke når noe er galt? Egentlig synes du det er alt for mye omtrentligheter og slendrian i verden, og hvorfor kan ikke flere være like opptatte som deg av å søke det som er riktig, – ja gjerne det perfekte?
Har du noen gang stilt deg selv spørsmålet hvor dette behovet for å søke det perfekte egentlig kommer fra? Det samme gjelder din alltid pågående vurdering av hva som er rett og galt? I Enneagrammet forstår vi Perfeksjonistens eller Idealistens behov for å skille mellom rett og galt som et uttrykk for en alt for stor ansvarsfølelse. Denne kan enten være bevisst eller ubevisst. En eller annen gang i sitt unge liv fikk de en indre forståelse av at svært mye hvilte på deres skuldre. De sa til seg selv at de i alle fall måtte vise verden hva som var riktig og galt og dette måtte de gjøre ved å gå frem som gode eksempler.
På veien inn i all denne ansvarsfølelsen måtte de tidlig forsake og legge av seg den ekte gleden. Det var ikke plass for ufornuftig tøys og tull, spontanitet og moro. Derfor har mange perfeksjonister mistet kontakten med gleden sin og føler at livet byr mest på plikter og hardt arbeid.
Slik gikk det også til at vi andre kan oppleve perfeksjonisten som litt slitsomme der de hele tiden går rundt som dydsmønstre og ofte nokså ”tante Sofieete”. Noen Perfeksjonister bruker aktivt pekefingeren når de gir uttrykk for hva som er rett og galt. Andre ganger trenger de ikke bruke pekefingeren for vi føler at den er der likevel. Dette gjør at vi andre kan oppfatte Perfeksjonisten som kantete, alvorlige, retthaverske, rigide og sort/ hvitt tenkende.
For de aller fleste mennesker oppstår det et slags indre tretthetsbrudd eller en slitasje når vi kommer i 40 – 50 årene. Dette skjer fordi vi erfarer at våre vante reaksjonsmønstre ikke lenger bare er hensiktsmessige for oss. Mange velger å overse disse signalene, men for de som enten frivillig eller ufrivillig lar seg lede inn i dette indre landskapet kan dette nettopp være begynnelsen til noe nytt. Det er ikke enkelt, men like fullt nødvendig at vi evner å legge av oss det som ikke gavner oss lengre, samtidig som vi tar vare på det som har vært vår styrke og som fortsatt vil være det, men nå med en ny innsikt.
For perfeksjonisten kan fravær av glede kjennes helt konkret, eller som et udefinerbart savn. Mange opplever kroppssmerter som er knyttet til spenninger i kroppen. I tillegg kan mange perfeksjonister ha problemer med å innrømme sitt sinne. Dette fordi de da også må innrømme sin egen ufullkommenhet. Dydsmønstre blir ikke sinte. Resultatet blir at de stenger av for ergrelsen og ender opp som noe som ligner på en trykkoker.
Å gjenerobre Gleden kan virke som en umulig oppgave for perfeksjonisten, men til felles med oss andre kan vi ikke utvikle oss i enerom. Vi må alle ha veiledning og noen som kan speile og utfordre våre mønstre og reaksjoner. Perfeksjonisten behøver å øve på å erkjenne verdens ufullkommenhet. Øvelsen blir å forstå at deres opplevelse av rett og galt bare er en subjektive oppfatninger og ikke SANNHETEN. De må lære seg at det finnes mer enn EN riktig vei. Først da kan de finne tilbake til Gleden og et avslappet indre som kan se det vakre også i verdens ufullkommenhet.